Kunsten å si nei

Da sønnen min var åtte år, fikk han en bok til jul. Den het «Ja-Nøff og Nei-Nøff», og handlet om to små griser med helt forskjellig syn på livet. Den ene var blid som solen og sa ja til alt han ble spurt om, den andre tenkte mest på seg selv og sa nei. Ikke uventet var Ja-Nøff bokas store helt: Populær, snill og med mange venner.

Hadde jeg vært forfatteren, ville boka sett annerledes ut. I alle fall hvis jeg hadde skrevet den nå – etter at jeg etter mange ja-år omsider har lært å si nei. Det måtte en solid smell til for at jeg skulle finne tilbake til nei-barnet i meg. Og jeg vet at jeg ikke er alene.

Når vi er små, er det nemlig helt naturlig for oss å si nei. Like naturlig som å spise og sove. Vil vi ikke være med på biltur til grandonkel Kåre, så sier vi fra om det. Vil vi ikke være ute i regnvær, så sier vi fra om det også. Selv sa jeg som barn nei til neper, fleskepølse, sellerirot, fiskekaker og minarin, (en mager og vond variant av margarin). Etter å ha hørt en dame på søndagsskolen fortelle at dommedag snart skulle komme, og at alle inkludert meg selv skulle drukne i den fæle syndfloden, sa jeg nei til å gå dit også. Jeg husker ennå hvor deilig det var å si nei.

I ungdomsårene gikk det sport i å si nei, særlig hvis det var foreldrene mine som spurte meg om noe. Men så etter hvert, nesten umerkelig, begynte jeg å si ja. Jeg vet ikke når vinden snudde, jeg vet bare at jeg etter noen år oppdaget at jeg stort sett bare sa ja, selv om jeg egentlig hadde lyst til å si nei. Sannsynligvis var jeg redd for å ikke være god nok.

Det gikk ikke så verst til å begynne med, jeg hadde jo så mye energi! Og så ble jeg spurt om så mange morsomme ting! Ofte satt jeg til langt på natt for å bli ferdig med alt jeg hadde sagt ja til. Og jeg overså alle faresignalene kroppen ga meg. Til slutt ble jeg så utkjørt av å si ja at jeg ikke orket å åpne mailboksen min. Og jeg innså – litt for sent, men likevel i tide – at jeg igjen måtte lære meg å si nei.

Jeg liker Nei-Nøff. Han har kanskje ikke så mange venner som Ja-Nøff, men han har gode venner som liker ham fordi han er akkurat den han er. Så hvis det var jeg som hadde skrevet boka om de to små grisene, var det Nei-Nøff som hadde vært den store helten. Ja-Nøff, derimot, hadde endt opp som en antihelt: Utbrent, utmattet, utkjørt og uføretrygdet – med stiv nakke, vond rygg og altfor høyt blodtrykk. Og med venner som etter hvert vendte ham ryggen fordi han ikke lenger orket å si ja.

Foto: Torbjørn Tandberg