Ha en fin fredag og ei god helg!
Klem fra
Veslemøy :-)
torsdag 12. november 2015
Ut og finne sola!
Når vinteren nærmer seg og sola bare såvidt stikker innom, må man ut og finne den mens man kan! Her nyter Baldersen og jeg sol på Løvåsjordet en fin novemberdag!
Ha en fin fredag og ei god helg!
Klem fra
Veslemøy :-)
Ha en fin fredag og ei god helg!
Klem fra
Veslemøy :-)
onsdag 21. oktober 2015
Kunsten å møte en drage
Jeg er i utgangspunktet en modig person, men jeg kan også være redd, og kanskje også litt feig.
– Redd fordi jeg frykter konsekvensene hvis jeg ikke lykkes. – Og feig fordi jeg er redd for hva som vil skje hvis jeg virkelig lykkes: hvis jeg når langt ut i verden med fortellingene mine, hvis jeg stadig må ut dit – til ulvene – og by på meg selv, og kanskje risikere å bli ledd av, eller kraftig kritisert.
På mange måter har jeg vært heldig. Jeg har fått timevis på timevis av tv– og radioprofilering, jeg har gitt ut CD-er og bøker, skrevet sceneforestillinger og holdt konserter over hele Norge. Jeg har reist i dager og uker på turné med godt reisefølge, løpt med reinsdyr over Finnmarksvidda og myst mot solnedgangen over Lindesnes. Så hva er det da som gnager?
Her er hva jeg er kommet fram til i ettertankens lys, på hjemmekontoret – eller «gjemmekontoret», om du vil: Greit nok, Veslemøy, du er kanskje blitt litt modigere i årenes løp. Du skriver sanger og historier som du virkelig kan stå inne for: om frykt, mot, lengsel og lykkejag, om å si nei, om å bli eldre, om liv og død, om kjærlighet og lidenskap. Du har evnen til å le av deg selv, og du skriver morsomme anekdoter som også får andre til å le av sine liv.
MEN....
... er du modig nok? Tøyer du komfortsonen din, eller er du langt innafor – sammen med rødvinsglasset, drømmene og skribleriene en tirsdagskveld? Eller der du sitter foran TV-skjermen sammen med Netflix – med «Downtown Abbey», «Mr. Selfridge» og «Herskap og tjenere» som bringer deg langt tilbake i tid, til den gangen verden var litt mindre farlig fordi du ikke var der selv? Til en tid da informasjonsstrømmen ennå var håndterlig, og de unge hadde bruk for kunnskapen til de som hadde levd noen år lenger?
Jeg har i alle fall bestemt meg for å være modig nå: redd, men modig. Jeg har et livsprosjekt, som jeg skal gjennomføre uansett – fordi jeg virkelig brenner for ideen, og fordi jeg tror jeg kan hjelpe mange mennesker. Det skal bli bok, forestilling og flere sanger. Og det dreier seg om frykt og mot.
Tittelen har jeg allerede: «Kunsten å møte en drage», med undertittel: en personlig bok om frykt og mot.* Jeg vil fortelle min historie, om hvordan jeg klarte å komme meg ut av lammende frykt. Jeg vil intervjue andre om frykt og mot, og ikke minst: Jeg vil gi konkrete tips til hvordan man kan komme seg videre og leve godt med frykten, som jo er en helt naturlig del av livet.
Jeg er ikke helt sikker på om det er så stor forskjell mellom angst (den «irrasjonelle» frykten) og frykt, (den som liksom skal være så rasjonell og forklarlig.) Jeg tror det er en grunn til at både angst og frykt oppstår, og jeg mistenker at skillet er der for å skape avstand mellom de som er «syke» (de med angst» og de «friske», (de som «bare» er redde for ting det er naturlig å være redd for.) Slik oppstår skam. Slik oppstår avstand. Og slik oppstår mer frykt.
Da jeg på et tidspunkt i livet ikke turte gå ut av leiligheten min fordi jeg var så redd, fikk jeg en bok av mamma og én av pappa. Begge handlet om å bygge opp livet sitt, og ga meg inspirasjon til å tørre, til å bli modigere. Lenge bar jeg bøkene med meg i sekken min. Når jeg hadde behov for det, tok jeg dem opp og leste utvalgte avsnitt eller kapitler. De ble en slags veivisere for meg og løftet meg fram sammen med min egen stahet og vilje.
Jeg ønsker at min bok skal være en slik bok man kan legge i veska eller sekken og hente inspirasjon fra. Jeg ønsker å hjelpe andre til å bygge opp sitt liv, til å tørre mer, til å bli modigere. Og jeg ønsker å si at det er helt greit å være redd av og til, at frykt er naturlig og en del av det å være menneske.
For all frykt dreier seg om dette: å akseptere frykten, vite at den ikke er farlig, at den er en helt ufarlig normalreaksjon på økt adrenalinmengde i kroppen, at den er et allmennmenneskelig fenomen, og at den går over.
Nå har jeg lansert planene mine offentlig, det er deilig, men skummelt. Jeg kommer tilbake til tidspunkt for bokslipp, og håper mange har lyst til å bli med meg både på reisen og på selve lanseringen. Den dyktige billedkunstneren Anne Kristin Øierud (http://www.fineart.no/kunstner/anne-kristin-oierud) har sagt ja til å illustrere boken. Jeg gleder meg til samarbeidet!
Ha en fin dag!
Klem fra
Veslemøy :-)
PS: Hvilke tanker har du om mot og frykt?
* Tittelen «Kunsten å møte en drage» er inspirert av to herlige barnebøker: «Kunsten å møte en bjørn» av Camilla Otterlei (https://camillaotterlei.wordpress.com) og «Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren.
– Redd fordi jeg frykter konsekvensene hvis jeg ikke lykkes. – Og feig fordi jeg er redd for hva som vil skje hvis jeg virkelig lykkes: hvis jeg når langt ut i verden med fortellingene mine, hvis jeg stadig må ut dit – til ulvene – og by på meg selv, og kanskje risikere å bli ledd av, eller kraftig kritisert.
På mange måter har jeg vært heldig. Jeg har fått timevis på timevis av tv– og radioprofilering, jeg har gitt ut CD-er og bøker, skrevet sceneforestillinger og holdt konserter over hele Norge. Jeg har reist i dager og uker på turné med godt reisefølge, løpt med reinsdyr over Finnmarksvidda og myst mot solnedgangen over Lindesnes. Så hva er det da som gnager?
Her er hva jeg er kommet fram til i ettertankens lys, på hjemmekontoret – eller «gjemmekontoret», om du vil: Greit nok, Veslemøy, du er kanskje blitt litt modigere i årenes løp. Du skriver sanger og historier som du virkelig kan stå inne for: om frykt, mot, lengsel og lykkejag, om å si nei, om å bli eldre, om liv og død, om kjærlighet og lidenskap. Du har evnen til å le av deg selv, og du skriver morsomme anekdoter som også får andre til å le av sine liv.
MEN....
... er du modig nok? Tøyer du komfortsonen din, eller er du langt innafor – sammen med rødvinsglasset, drømmene og skribleriene en tirsdagskveld? Eller der du sitter foran TV-skjermen sammen med Netflix – med «Downtown Abbey», «Mr. Selfridge» og «Herskap og tjenere» som bringer deg langt tilbake i tid, til den gangen verden var litt mindre farlig fordi du ikke var der selv? Til en tid da informasjonsstrømmen ennå var håndterlig, og de unge hadde bruk for kunnskapen til de som hadde levd noen år lenger?
Jeg har i alle fall bestemt meg for å være modig nå: redd, men modig. Jeg har et livsprosjekt, som jeg skal gjennomføre uansett – fordi jeg virkelig brenner for ideen, og fordi jeg tror jeg kan hjelpe mange mennesker. Det skal bli bok, forestilling og flere sanger. Og det dreier seg om frykt og mot.
Tittelen har jeg allerede: «Kunsten å møte en drage», med undertittel: en personlig bok om frykt og mot.* Jeg vil fortelle min historie, om hvordan jeg klarte å komme meg ut av lammende frykt. Jeg vil intervjue andre om frykt og mot, og ikke minst: Jeg vil gi konkrete tips til hvordan man kan komme seg videre og leve godt med frykten, som jo er en helt naturlig del av livet.
Jeg er ikke helt sikker på om det er så stor forskjell mellom angst (den «irrasjonelle» frykten) og frykt, (den som liksom skal være så rasjonell og forklarlig.) Jeg tror det er en grunn til at både angst og frykt oppstår, og jeg mistenker at skillet er der for å skape avstand mellom de som er «syke» (de med angst» og de «friske», (de som «bare» er redde for ting det er naturlig å være redd for.) Slik oppstår skam. Slik oppstår avstand. Og slik oppstår mer frykt.
Da jeg på et tidspunkt i livet ikke turte gå ut av leiligheten min fordi jeg var så redd, fikk jeg en bok av mamma og én av pappa. Begge handlet om å bygge opp livet sitt, og ga meg inspirasjon til å tørre, til å bli modigere. Lenge bar jeg bøkene med meg i sekken min. Når jeg hadde behov for det, tok jeg dem opp og leste utvalgte avsnitt eller kapitler. De ble en slags veivisere for meg og løftet meg fram sammen med min egen stahet og vilje.
Jeg ønsker at min bok skal være en slik bok man kan legge i veska eller sekken og hente inspirasjon fra. Jeg ønsker å hjelpe andre til å bygge opp sitt liv, til å tørre mer, til å bli modigere. Og jeg ønsker å si at det er helt greit å være redd av og til, at frykt er naturlig og en del av det å være menneske.
For all frykt dreier seg om dette: å akseptere frykten, vite at den ikke er farlig, at den er en helt ufarlig normalreaksjon på økt adrenalinmengde i kroppen, at den er et allmennmenneskelig fenomen, og at den går over.
Nå har jeg lansert planene mine offentlig, det er deilig, men skummelt. Jeg kommer tilbake til tidspunkt for bokslipp, og håper mange har lyst til å bli med meg både på reisen og på selve lanseringen. Den dyktige billedkunstneren Anne Kristin Øierud (http://www.fineart.no/kunstner/anne-kristin-oierud) har sagt ja til å illustrere boken. Jeg gleder meg til samarbeidet!
Ha en fin dag!
Klem fra
Veslemøy :-)
PS: Hvilke tanker har du om mot og frykt?
* Tittelen «Kunsten å møte en drage» er inspirert av to herlige barnebøker: «Kunsten å møte en bjørn» av Camilla Otterlei (https://camillaotterlei.wordpress.com) og «Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren.
 |
| Illustrasjon: Anne Kristin Øierud. |
fredag 16. oktober 2015
Nytt stort stipend for kunstnere i Drammen!
Drammen Rotary lyser nå ut et stort stipend for kunstnere i Drammen! Stipendet skal være en utmerkelse og inspirasjon, og vil muliggjøre videreutvikling, utdanning eller annen realisering for utøvende eller skapende kandidat innen musikk, litteratur, film, bilde- eller scenekunst.
Jeg er stolt av å sitte i juryen sammen med Kjetil Bang-Hansen, Mona Levin, William Nygaard, Bendik Hofseth, Bjørn Simensen og Stein Olav Henrichsen.
Les mer om stipendet her: http://www.nordicae.com/Stipend2015.pdf
Stipendet er på hele 50.000 kroner, og søknadsfristen er 15. november.
Del gjerne denne saken, og tips videre!
Vi ønsker mange gode og kvalifiserte søkere!
Ha en fin dag fra
Veslemøy :-)
Jeg er stolt av å sitte i juryen sammen med Kjetil Bang-Hansen, Mona Levin, William Nygaard, Bendik Hofseth, Bjørn Simensen og Stein Olav Henrichsen.
Les mer om stipendet her: http://www.nordicae.com/Stipend2015.pdf
Stipendet er på hele 50.000 kroner, og søknadsfristen er 15. november.
Del gjerne denne saken, og tips videre!
Vi ønsker mange gode og kvalifiserte søkere!
Ha en fin dag fra
Veslemøy :-)
mandag 5. oktober 2015
Ny single: Sang til sjelen
Her er vår splitter nye «Sang til sjelen» med melodi av Sven Ohrvik og tekst av meg.
«Sang til sjelen» kan fra i dag av også lastes ned fra iTunes, eller streames fra Spotify, Tidal og andre streamingtjenester på nett.
Vi lever i en digital tidsalder som gir mange muligheter, men også utfordringer for oss som lever av å skape og framføre musikk og tekster.
«Sang til sjelen» minner meg på hvorfor jeg en gang begynte på min brokete, kunstneriske vei. – Og på hvorfor jeg fremdeles går den veien!
Klem fra
Veslemøy :-)
lørdag 15. august 2015
Eventyrlig liste på Epla
Jeg har en liten butikk på epla.no, der jeg selger CD-er, klær og småting jeg lager. I dag var jeg så heldig at sølvsmed og kunstner Lise Nilsen (som forøvrig eier Epla-butikken Trollsmed) la meg til på en av listene sine.
Se lista her, og bla gjerne litt rundt på epla.no. Der finnes mange flinke håndverkere og kunstnere!
https://epla.no/productlists/21821/
God helg fra
Veslemøy :-)
Se lista her, og bla gjerne litt rundt på epla.no. Der finnes mange flinke håndverkere og kunstnere!
https://epla.no/productlists/21821/
God helg fra
Veslemøy :-)
tirsdag 21. juli 2015
Men navnet mitt får du aldri...
For et par år siden holdt Sven og jeg konsert på Osterøy, den frodige øya nordøst for Bergen der farfar Jon Solberg kommer fra. Solberg-navnet mitt kommer også derfra, fra gården Solbjørg ikke langt fra Gjerstad kirke.
En fjerdedel av meg er altså vestlending – eller stril, om du vil. Og Solbjørg er også mitt navn. Jeg vet at gjennom mange generasjoner var alle bruk som tilhørte den enkle gården samlet i ett tun, på en haug ved Solbjørg-skaret. Haugen lå midt i et solgyllent åkerland, og fra husene kunne man se vidt omkring, mot grønne lier og stolte fjell.
Farfar har skrevet ned mye av det han husker fra barndommen sin, slik hans forfedre og formødre gjorde det før ham. I et hefte finner jeg mer om Solbjørg-gårdens opprinnelse: «Garden er fyrste gong nemnd i 1360, Solbiorgum. Namnet er samansett av «sol» og «bjørg», og tyder rett og slett «berg som sola skin på». Namnet vert uttala Søllbjør.»
Solbjørg. Solberg. Jeg husker de første gangene jeg skrev ned etternavnet mitt: først med store, keitete blokkbokstaver, siden med snirklete løkkeskrift. Det var fint å skrive ned navnet sitt, syntes jeg. Identiteten min lå liksom der og blinket som et bilde på hvem jeg var: Aase Veslemøy Solberg. Meg.
Siden skrev jeg andre navn. Testet ut hvordan mitt fornavn ville klinge sammen med andres etternavn, gutter jeg var forelsket i, fine folk. Det ble alltid feil. Det var ikke meg som sto der, men noe fremmed: en identitet jeg ikke kunne forholde meg til. Et bilde jeg ikke kunne vedkjenne meg.
Jeg har dype røtter andre steder også: på Notodden, i Heddal, Kviteseid, Fyresdal, Bø, på Hønefoss og i Drammen. Stedene og forfedrene mine der gir meg den samme følelsen av å høre til et sted, en erkjennelse av at jeg er en del av en større sammenheng. «Der levde de en gang», kan jeg ta meg i å tenke. Kanskje noen av dem lignet meg?
Så det handler kanskje ikke om selve navnet Solberg, det handler om at Solberg var det navnet som ble gitt meg en gang. Det kunne også ha vært moren min sitt jentenavn: Flaaten. Men da måtte navnet ha vært der fra begynnelsen av, slik at jeg kunne tenke og skrive meg selv inn i det. Gjøre det til mitt.
Andre tenker annerledes. I Aftenposten leste jeg nettopp at mange kvinner fortsatt velger mannens etternavn. «Man er et «vi» og ikke et «jeg» når man gifter seg», mener noen. Andre synes det er fint at hele familien er en enhet, og at det handler om å gå «all in» i ekteskapet.
Jeg er absolutt for å gå «all inn» i ekteskapet. Jeg er for å gi partneren både hjerte, kropp og sjel – og enda litt til. Men navnet mitt gir jeg aldri fra meg. Det ville bli som å gi bort en alt for stor del av seg selv.
En fjerdedel av meg er altså vestlending – eller stril, om du vil. Og Solbjørg er også mitt navn. Jeg vet at gjennom mange generasjoner var alle bruk som tilhørte den enkle gården samlet i ett tun, på en haug ved Solbjørg-skaret. Haugen lå midt i et solgyllent åkerland, og fra husene kunne man se vidt omkring, mot grønne lier og stolte fjell.
Farfar har skrevet ned mye av det han husker fra barndommen sin, slik hans forfedre og formødre gjorde det før ham. I et hefte finner jeg mer om Solbjørg-gårdens opprinnelse: «Garden er fyrste gong nemnd i 1360, Solbiorgum. Namnet er samansett av «sol» og «bjørg», og tyder rett og slett «berg som sola skin på». Namnet vert uttala Søllbjør.»
Solbjørg. Solberg. Jeg husker de første gangene jeg skrev ned etternavnet mitt: først med store, keitete blokkbokstaver, siden med snirklete løkkeskrift. Det var fint å skrive ned navnet sitt, syntes jeg. Identiteten min lå liksom der og blinket som et bilde på hvem jeg var: Aase Veslemøy Solberg. Meg.
Siden skrev jeg andre navn. Testet ut hvordan mitt fornavn ville klinge sammen med andres etternavn, gutter jeg var forelsket i, fine folk. Det ble alltid feil. Det var ikke meg som sto der, men noe fremmed: en identitet jeg ikke kunne forholde meg til. Et bilde jeg ikke kunne vedkjenne meg.
Jeg har dype røtter andre steder også: på Notodden, i Heddal, Kviteseid, Fyresdal, Bø, på Hønefoss og i Drammen. Stedene og forfedrene mine der gir meg den samme følelsen av å høre til et sted, en erkjennelse av at jeg er en del av en større sammenheng. «Der levde de en gang», kan jeg ta meg i å tenke. Kanskje noen av dem lignet meg?
Så det handler kanskje ikke om selve navnet Solberg, det handler om at Solberg var det navnet som ble gitt meg en gang. Det kunne også ha vært moren min sitt jentenavn: Flaaten. Men da måtte navnet ha vært der fra begynnelsen av, slik at jeg kunne tenke og skrive meg selv inn i det. Gjøre det til mitt.
Andre tenker annerledes. I Aftenposten leste jeg nettopp at mange kvinner fortsatt velger mannens etternavn. «Man er et «vi» og ikke et «jeg» når man gifter seg», mener noen. Andre synes det er fint at hele familien er en enhet, og at det handler om å gå «all in» i ekteskapet.
Jeg er absolutt for å gå «all inn» i ekteskapet. Jeg er for å gi partneren både hjerte, kropp og sjel – og enda litt til. Men navnet mitt gir jeg aldri fra meg. Det ville bli som å gi bort en alt for stor del av seg selv.
 |
| Der nede på haugen lå Solbjørg-gården en gang! :-) Foto: Sven Ohrvik. |
onsdag 29. april 2015
Miniturné til Trøndelag
Sven og jeg drar på miniturné til Trøndelagsfylkene i begynnelsen av mai. Fem steder får besøk av oss, og av vår musikalske kabaret «Skål for livet!»: Oppdal, Løkken verk, Snillfjord, Snåsa og Inderøy. Den kulturelle spaserstokken i Trondheim står bak turneen.
Mai i Trøndelag blir bra. Vi gleder oss!
Her er turnélisten:
Interkommunal turne «Skål for livet!»
Mai i Trøndelag blir bra. Vi gleder oss!
Her er turnélisten:
Interkommunal turne «Skål for livet!»
Mandag 4. mai kl. 16.30, Oppdal, Oppdal helsesenter
Tirsdag 5. mai kl. 12.00, Meldal, Pensjonisthuset, Løkken verk
Tirsdag 5. mai kl. 16.00, Snillfjord, Snillfjord omsorgssenter
Onsdag 6. mai kl. 11.00, Snåsa, Snåsa dagsenter
Onsdag 6. mai kl. 16.00, Inderøy, Mosvik sykeheim
Ha en fin dag fra
Veslemøy :-)
 |
| Typer på tur! |
Abonner på:
Innlegg (Atom)