mandag 26. juli 2010

I Asbjørnsens fotspor


Jeg gikk over Krokskogen i går, omtrent der Peter Christen Asbjørnsen (1812-85) gikk for nesten 200 år siden. Skogen var kanskje ikke helt den samme, ikke hyttene jeg passerte heller, men mange steder kunne jeg se spor etter de gamle stiene. Og dalene, fjellene og de idylliske tjernene er jo omtrent som før.

Peter Christen var fjorten år da han gikk aleine gjennom skogen fra gården Øvre Lyse i Sørkedalen til Stubdal på Ringerike. Da han kom til Skamrek, tok han feil av veien, og havnet på østsiden av vannet i stedet for på vestsiden. Etter å ha lett en stund, sovnet han, eller som han selv skriver:

«Usigelig trett av denne engstelige, villsomme letingen kastet jeg meg ned i den bløte mosen for å hvile et øyeblikk, men trettheten seiret over skogangsten, og jeg vet ikke hvor lenge jeg blundet. Jeg fór opp ved et vilt skrik, som ennu klang i ørene mine, da jeg våknet; men så hørte jeg rødkjelken, og den trøstet meg, og jeg syntes ikke jeg var helt forlatt så lenge jeg hørte måltrostens muntre slag.

Himmelen var overskyet, og den dype skumring hadde tiltatt i skogen. Det falt et fint støvregn, som gir fornyet liv til alle vekster og fylte luften med en frisk, krydret duft; men regnet syntes også å vekke til live alle skogens nattlige lyder og toner. Mellom toppene over meg hørte jeg en hul, metallisk klang, som kvekk på kvekk av frosk, og skjærende fløyt og pip. Rundt om meg surret hundre rokker: men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen.

Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer. Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger. Jeg satte avsted, jeg løp for livet, men efter som jeg løp, dukket nye skikkelser frem, enda fælsligere og mere fortrukne, og jeg kjente grepet av hendene deres.

Med ett hørte jeg skritt: noen gikk tungt over knakende kvist. Jeg så, eller trodde å se, noe stort svart noe; det nærmet seg med et par øyne som glødende stjerner i mørket. Håret reiste seg på mitt hode, jeg trodde ikke faren var til å unngå, og i en ubevisst trang til å manne meg opp, skrek jeg:

"Er det folk, så si meg veien til Stubdal!"

En hul brumming var det svar jeg fikk, og den gående fjernet seg hurtig og med knak og brak den vei han var kommet. Jeg sto lenge og lydde efter de tunge skrittene og mumlet ved meg selv: "Gid det var lyst og jeg hadde en børse, så skulle du fått en kule, bamse, for det du skremte meg!"»


Jeg sovnet ikke, og jeg så heller ingen bjørn. Men regn fikk jeg og reisefølget mitt, sånn omtrent midt i løypa. Småtrøtte og våte kom vi fram til bilen etter fem timer i skogen, en tur som anbefales alle som elsker skog og naturopplevelser.

Og så får man en bit helnorsk kulturhistorie på kjøpet!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar