Stort sett er jeg likevel glad for all oppfinnsomheten, den er til stor hjelp i arbeidet mitt, som jo for det meste består av å finne på noe nytt: ord og setninger som blir til sanger, vitser, mellomstikk eller små historier, der vinklingen helst bør være original, slik at folk får noe å tenke på. Og så bør tekstene, på samme måte som de har med meg og mitt å gjøre, fortrinnsvis berøre noe hos andre mennesker også – slik at de kjenner seg igjen i sine egne liv.
For meg handler sang om formidling av historier. For andre kan det være nok med en vakker klang – hele livet leter de etter denne unike, spesielle klangen som bare er deres egen. Ære være dem for det arbeidet! Jeg prøvde lenge å herme etter Sissel Kyrkjebø, men fant ut at jeg gjorde det best som meg selv, (selv om det er morsomt å parodiere henne). Og etterhvert skjønte jeg også at det viktigste var å gå ut på scenen og fortelle min historie, slik Ole Paus en gang sa til meg.
Mange har spurt meg om hvor inspirasjonen til tekstene kommer fra. Om de bare detter ned i hodet, og blander seg med de andre boblene der inne, eller om jeg må jobbe hardt for hvert ord, hver formulering. Svaret er både—og. Noen ganger er jeg heldig, slik som med teksten til «La humla suse», som jeg skrev etter å ha sett en sau som gresset ved Sætre. Den gangen ble teksten ferdig før jeg var kommet gjennom Oslofjordtunnelen. En annen gang datt en uimotståelig setning inn i hodet mitt i kassa på Meny på Konnerud, og jeg laget teksten på vei hjem, gående med handleposene, opp Poppegårdsveien. O lykke!
De aller fleste gangene setter jeg meg likevel ned for å skrive – uten inspirasjon i det hele tatt, kanskje trøtt, med kaffekoppen en morgenstund, eller helst: en sen nattetime på kontoret mitt. Ofte henter jeg fram ideer, setninger og ord fra notisbøkene mine, eller jeg leter i andre inspirasjonsbøker jeg har, eller surfer etter gullkorn på nettet. Andre ganger bare sitter jeg der, skriver kanskje ned noen dårlige greier, som jeg straks forkaster – og ender opp med å surfe i stedet. Og ikke sjelden begynner det igjen å boble, men kanskje på en helt annen måte, slik at ideen jeg for litt siden syntes var så god, mister glansen, og blir erstattet av noe helt annet.
Det er mulig den kreative delen av meg har skjøvet bort en annen viktig egenskap: nemlig den praktiske sansen. Min bedre halvdel Sven (som forøvrig er i overkant dyktig teknisk sett), synes for eksempel jeg er håpløs med bruksanvisninger, og om mulig: enda verre når det gjelder å prøve teoriene der ut i praksis. Og han har rett: Det er alltid noe med bruksanvisningene som ikke matcher min logiske sans. Jeg har rett og slett min egen logikk – en kreativ logikk, som det går fint å bygge ideer med, men ikke byggverk. Slik er det bare.
Jeg håper det aldri slutter å boble i hodet mitt, selv ikke hvis jeg blir så gammel at jeg kommer på gamlehjem, eller bo-og servicesenter, som det heter for tiden. Allerede nå har jeg noen ideer jeg har tenkt å prøve ut der inne, basert på tesen om at kreativ tenkning er umulig uten en stor grad av humoristisk sans. Da skal det boble der også. Bare vent og se!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar