Fred i bollen

Noen ganger tenker jeg at jeg burde skrive noe storpolitisk her i spalten min; noe klokt! Noe om finanskrisen, kanskje, slik at alle kan se at jeg er utdannet siviløkonom? Eller kanskje heller noe om den nye boka til Knausgård? Slik at jeg får vist at jeg også er litteraturviter?

Joda, det kunne jeg nok godt ha gjort, men ikke denne gangen. I dag vil jeg nemlig skrive om livet i bollen, det vil si: gullfiskbollen, vår gullfiskbolle. I bollen – (som egentlig er et akvarium) – finnes det omtrent hundreogåtti liter vann, et utall planter, en modell av Titanic, en rot og noen steiner. I tillegg bor der elleve innbyggere: Slørhalen Ronny, gullfisken Langbein, bunnfiskene Ole, Dole, Doffen og seks algespisere, som vi ikke ser forskjell på, og som derfor vekselvis blir kalt en, to, tre, fire, fem og seks – på spansk. Og så ligger det en skilpadde på bunnen, riktignok ikke levende, men likevel nokså naturtro.

For ikke så lenge siden skjedde det noe i bollen. Den gang var de fjorten der nede. Foruten de elleve jeg allerede har nevnt, bodde også slørhalene Lily, Klumpen og Draco der, den sistnevnte oppkalt etter Harry Potter-figuren ved samme navn. Plutselig en dag ble vi vitne til at Lily, Klumpen og Draco tok kommandoen i bollen, og at de yppet seg overfor de andre, ikke minst gullfisken Langbein. Bunnfiskene og algespiserne var for kjappe for det morderiske trekløveret, de gjemte seg bak plantene. – Og Ronny, som riktignok også er slørhale, men litt mindre enn de andre, var smart nok til å lure seg bort i et hjørne når kampen ble for het. Bare Langbein kom seg ikke unna. Slik ble han det perfekte offer.

Langbein svømte som en gal med de tre slørhalene jagende etter. Han prøvde seg ikke på noen knep. Han bare svømte. Time etter time. Kanskje var han for dum? Eller kanskje skjønte han ikke alvoret i situasjonen? Kanskje han bare trodde de lekte? Vi kan ikke vite. Men vi fant fort ut, som anstendige mennesker, at måtte vi gripe inn i livet i bollen. Vi måtte gjøre noe!

Damen i dyrebutikken ga oss i grunnen bare ett valg: Bli kvitt Langbein! Tenk på Darwin og den sterkestes rett! Hvis ikke, ville Langbein til slutt rett og slett sprenge seg, og deretter bli spist. Bit for bit. Men hvordan i all verden forklarer man en tiåring, som er den rettmessige eieren av vårt akvarium, at det er den snille som må fjernes? Hvordan forklarer man en tiåring at det er de slemme som har rett? At det er de som får bli igjen fordi de er sterkest, og dermed vinnerne i fiskebollen?

Vi fant ingen måte, så i stedet tok vi en omvendt Darwin: Vi kvittet oss med de slemme. Punktum. En etter en ble de på en human, men effektiv måte, fjernet fra bollen – og livet – slik at de nå bare er fiskehistorie. Farvel til Lily, Draco og Klumpen. Måtte de hvile i fred! Amen.

Og hvem vet: Kanskje det likevel er et lite snev av storpolitikk i denne historien? Enhver får dra sine egne paralleller over tapere og vinnere, mobbere og ofre. Enhver får tenke sitt om krig og fred, pasifister og tyranner. Nå er det i alle fall fred i bollen, enn så lenge. Det er da noe, det òg.

Foto: Torbjørn Tandberg