En tekstforfatters hverdag

Jeg skriver på et klokt innlegg om … ja, jeg vet ikke ennå, annet enn at det må være klokt. Jeg tenker, jeg åpner Macbook-en, jeg forsøker å finne det riktige stoffet, innfallsvinkelen ingen har tenkt på før. Jeg skriver på et klokt innlegg. Jeg tenker at jeg i alle fall snart skriver på noe klokt. Telefonen ringer. Har jeg tid til å ta den? Ja, jeg har tid, for alt det kloke trenger å modnes, tenker jeg. Bearbeides, omformes, foredles i mitt hode til noe som virkelig slår – noe poengfast, tidløst, noe genialt ingen før har lest. Så jeg tar telefonen – hei, sier jeg – sier du det, sier jeg. Og så legger jeg på i vissheten om at ideene, tankene, ordene og setningene tidsnok vil komme, slik de alltid har kommet før, på strak linje, om ikke så brått. Jeg sitter, jeg tenker på noe klokt, jeg tenker at jeg kanskje burde gått en tur. Jeg burde hatt en hund, tenker jeg. Men det har jeg ikke, så jeg kler på meg og går ut alene. Inn i skogen går jeg, der de kloke tankene gjerne kommer, men ikke i dag, erfarer jeg. I dag kommer bare tanker, ingen spesielt kloke, ingen grensesprengende, i alle fall ikke ennå. Jeg setter meg på en stein, kommer til å tenke på Tarjei Vesaas. Jeg er faktisk født samme år som Tarjei Vesaas mottok Nordisk råds litteraturpris, tenker jeg, uten sammenligning for øvrig, i all beskjedenhet. Og så kommer jeg på at Tarjei Vesaas også satt slik på en stein og tenkte, i alle fall tidvis, som han selv formulerte det: «Somtir sit eg og tenkjer, og somtir berre sit eg». Og jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler et visst slektskap med ham, selv om jeg denne dagen bare sitter og venter, på kloke tanker som ikke kommer, i alle fall ikke ennå, men kanskje senere. Jeg går hjem, setter meg til skrivebordet, tenker på det kloke innlegget jeg nå skal skrive, på de geniale tankene som om litt vil føre fram til det. Jeg åpner Macbook-en, vrir hjernen, tenker at jeg i alle fall snart skriver på noe klokt. Jeg ser mailboksen lyse. Den lyser rødt, ser jeg, 15 mailer har jeg fått mens jeg var ute. Har jeg tid til å lese dem? Ja, jeg har tid, for de kloke tankene trenger ennå å foredles, merker jeg, behøver ennå noen minutter for å trenge gjennom stillheten. Så jeg åpner mailboksen, jeg leser, sletter, kaster. Og jeg lukker mailboksen og tenker på Jean-Paul Sartre, på det han sa om at en forfatters frihet består i å skrive noe som ingen venter. Og jeg venter, slik også Sartre sikkert ventet, på alle de kloke tankene som snart vil komme til meg og gi meg stoffet, innfallsvinkelen, de uforglemmelige ordene og setningene alle vil ha. Er jeg sulten? Er jeg tørst? Ja, jeg er både tørst og sulten, tenker jeg, så jeg reiser meg fra skrivebordet og går bort til døren, inn i gangen og opp trappene til kjøkkenet, der jeg finner meg et glass juice og en skive med peanøttsmør. Siden går jeg ned trappene til gangen og inn døren til kontoret, der skrivebordet fremdeles står. Og jeg tenker at nå kommer det, nå er stunden, nå må stunden komme, tenker jeg, mens jeg tørker av peanøttsmør fra buksa med en våtserviett og hiver den i søppelkassa. Og jeg setter meg til skrivebordet, jeg ser ut vinduet. Jeg tenker, jeg åpner Macbook-en, jeg lar fingertuppene danse over tastaturet. Jeg skriver på et klokt, klokt innlegg. Jeg tenker at jeg i alle fall snart skriver på noe klokt.