onsdag 27. juni 2012

Bybrua – Drammens Ponte Vecchio?

Har du vært i Firenze og sett den flotte brua som går over elva Arno – den av stein, fra 1345, med tre karakteristiske buer? Ponte Vecchio heter herligheten, og er så lekker at det nesten er rart at Drammen, med sine mange bruer, ikke har hermet for lenge siden. Jeg elsker Ponte Vecchio! Den er så mye, mye mer enn ei bru! Ponte Vecchio er en storslagen handlegate, med innbydende gullsmedbutikker side om side med delikatesseforretninger, klesbutikker, kiosker og salgsboder med brukskunst, smykker og keramikk. Og så en rekke iskrembutikker, naturligvis – med nydelig hjemmelaget italiensk «gelato». Ponte Vecchio er den eldste brua i Firenze, og den eneste som ikke ble bombet sønder og sammen da nazi-troppene trakk seg tilbake i 1945. Den overbygde konstruksjonen er full av tilbygg, flere av dem ser ut til å lene seg ut over vannet på uansvarlig vis. – Men du, så sjarmerende! Og midt på brua ligger et fantastisk torg med en statue av en av byens gromgutter: Benvenuto Cellini. Han var både gullsmed, skulptør, soldat, maler og musiker. Ikke dårlig, det! Hvis du er på brua og titter godt etter, kan det godt hende du finner en hengelås eller to, kanskje lenket til stakittgjerdet rundt den før nevnte statuen av Cellini. Etter tradisjonen kunne nemlig forelskede par komme til Ponte Vecchio, befeste kjærligheten sin med en hengelås, for siden å kaste nøkkelen i Arno som symbol på evig troskap. Det er en vakker skikk, men muligens litt upraktisk. Nylig måtte myndighetene i Firenze nemlig fjerne tusener av hengelåser fra brua for å unngå totalt kaos. Ja, ja, litt oppstyr må man kanskje regne med. Og så en kuriositet: I 1565 fikk den rike Medici-familien bygget en søylegang fra Palazzo Pitto på den ene siden av brua, til palassene Uffici og Vecchio på den andre. Søylegangen, som fikk navnet Vasari-passasjen, ble bygget på bruas øverste nivå, og tanken var at de fisefine medlemmene av Medici-familien nå skulle kunne gå fra den ene siden av elva til den andre uten å møte «laverestående borgere». Det fungerte på sitt vis, men Mediciene økte ikke akkurat populariteten sin ved dette grepet. Så tilbake til forslaget mitt om å bygge en slags drammensk bybru á la Ponte Vecchio. Hvis man ser bort fra hengelåsene og det med Vasari-passasjen (jeg regner med at Tore Opdal Hansen, Johan Baumann og andre i byens maktelite gjerne vil møte sine medborgere, og at en ekslusiv søylegang derfor ikke er ønskelig), kunne det vel være en god idé? Tenk dere en Triztan Vindtorn-statue på brutorget, omkranset av glade byborgere med godt drikke fra Aass i hånden. Og tenk på sentrumshandelen. Ja, tenk på sentrumshandelen! Her på Drammens Ponte Vecchio ville den blomstre, jeg tipper at de ville bli grønne av misunnelse både på Gulskogen senter og Buskerud Storsenter. For hvem ville kunne konkurrere med en strålende, ny bybru-handlegate, helt i tråd med visjonene om å forene bydelene Strømsø og Bragernes til én, stor og fantastisk by? Byggeskikk-prisene ville ramle inn, og Omdømmeprosjektet ville ha fått enda en retning å gå – en original, livskraftig vei. Og kostnadene? Vel, de kunne nok bli høye, men hva så? Vi ville få tifold tilbake, i alle fall på sikt. Det er som visedikteren Jens Gunderssen sa: «Brua, den har vi da lissom i sammen!» Det ligger mye kraft i det utsagnet. God sommer!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar