Men navnet mitt får du aldri...

For et par år siden holdt Sven og jeg konsert på Osterøy, den frodige øya nordøst for Bergen der farfar Jon Solberg kommer fra. Solberg-navnet mitt kommer også derfra, fra gården Solbjørg ikke langt fra Gjerstad kirke.

En fjerdedel av meg er altså vestlending – eller stril, om du vil. Og Solbjørg er også mitt navn. Jeg vet at gjennom mange generasjoner var alle bruk som tilhørte den enkle gården samlet i ett tun, på en haug ved Solbjørg-skaret. Haugen lå midt i et solgyllent åkerland, og fra husene kunne man se vidt omkring, mot grønne lier og stolte fjell.

Farfar har skrevet ned mye av det han husker fra barndommen sin, slik hans forfedre og formødre gjorde det før ham. I et hefte finner jeg mer om Solbjørg-gårdens opprinnelse: «Garden er fyrste gong nemnd i 1360, Solbiorgum. Namnet er samansett av «sol» og «bjørg», og tyder rett og slett «berg som sola skin på». Namnet vert uttala Søllbjør.»

Solbjørg. Solberg. Jeg husker de første gangene jeg skrev ned etternavnet mitt: først med store, keitete blokkbokstaver, siden med snirklete løkkeskrift. Det var fint å skrive ned navnet sitt, syntes jeg. Identiteten min lå liksom der og blinket som et bilde på hvem jeg var: Aase Veslemøy Solberg. Meg.

Siden skrev jeg andre navn. Testet ut hvordan mitt fornavn ville klinge sammen med andres etternavn, gutter jeg var forelsket i, fine folk. Det ble alltid feil. Det var ikke meg som sto der, men noe fremmed: en identitet jeg ikke kunne forholde meg til. Et bilde jeg ikke kunne vedkjenne meg.

Jeg har dype røtter andre steder også: på Notodden, i Heddal, Kviteseid, Fyresdal, Bø, på Hønefoss og i Drammen. Stedene og forfedrene mine der gir meg den samme følelsen av å høre til et sted, en erkjennelse av at jeg er en del av en større sammenheng. «Der levde de en gang», kan jeg ta meg i å tenke. Kanskje noen av dem lignet meg?

Så det handler kanskje ikke om selve navnet Solberg, det handler om at Solberg var det navnet som ble gitt meg en gang. Det kunne også ha vært moren min sitt jentenavn: Flaaten. Men da måtte navnet ha vært der fra begynnelsen av, slik at jeg kunne tenke og skrive meg selv inn i det. Gjøre det til mitt.

Andre tenker annerledes. I Aftenposten leste jeg nettopp at mange kvinner fortsatt velger mannens etternavn. «Man er et «vi» og ikke et «jeg» når man gifter seg», mener noen. Andre synes det er fint at hele familien er en enhet, og at det handler om å gå «all in» i ekteskapet.

Jeg er absolutt for å gå «all inn» i ekteskapet. Jeg er for å gi partneren både hjerte, kropp og sjel – og enda litt til. Men navnet mitt gir jeg aldri fra meg. Det ville bli som å gi bort en alt for stor del av seg selv.

Der nede på haugen lå Solbjørg-gården en gang! :-) Foto: Sven Ohrvik.