Drammensk vennlighet

Du har hørt uttrykket «En fremmed er en venn man ikke kjenner» du også, regner jeg med? Det hadde jeg også, selv da jeg bodde i Bærum for noen år siden, før Sven og jeg flyttet til Drammen. Om bæringene i gata vår hadde hørt om de fremmede vennene, vet jeg ikke. Uansett virket det ikke helt slik.

Der vi bodde, i Bærum altså, var det egentlig ikke så fisefint. Et litt slitt rekkehusstrøk var det. Der barnefamilier, enslige eldre og unge studentpar bodde tett – med små hageflekker, bare atskilt av et tregjerde, eller en liten hekk. Men på tross av nærheten, snakket vi aldri med hverandre. Vi var knapt nok «på hils». Det var som om vi bodde i atskilte tuer –
livredde for å bry oss, for å bli involvert. Da vi flyttet inn en snøfylt vinterdag, var det ingen som tilbød seg å hjelpe til, ingen som kom med en kaffekopp og et «hei», ingen som presenterte seg. Og da vi flyttet ut, visste vi knapt hva de het, de vi i netter og dager nesten hadde delt hus med.

Så flyttet vi til Konnerud. Det var i 1997, etter tips fra Jonas Fjeld, som vi på den tiden jobbet sammen med i forestillingen «To rustne herrer rir igjen med en anløpen dame» (meg). Jeg husker at det var varm sommer – august, tror jeg – og at det første vi så da vi kom med flyttelasset, var en nydelig blomsterbukett med hilsen fra naboene. «Velkommen til Konnerud! Håper dere vil trives!», sto det. Og det har vi gjort. Både der, og her i Hauanveien siden.

Om denne historien er av personlig art, har den også en annen, mer generell side: Den sier noe om den «drammenske vennligheten», om mentaliteten til menneskene som bor her – om måter å tenke på, handle på, behandle «fremmede venner» på. Drammenserne er mye, mye større enn seg selv uten helt å være klar over det. Som innflytter ser jeg at det er noe av det mest verdifulle de har.

Mitt ønske i jubileumsåret, er at drammenserne må beholde denne vennligheten, at de må fortsette å behandle fremmede, alle fremmede, som «venner de ikke kjenner». For man kan bygge så mye man vil, man kan fornye, forskjønne, utvide og utvikle. Men så er det likevel slik som Knut Hamsun én gang skrev: «Fremskritt, hva er det? At vi kan kjøre fortere på veiene? Nei, fremskritt, det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt er menneskets trivsel».

Foto: Torbjørn Tandberg