Redd, men modig

På Facebook-siden min står det blant annet følgende: Veslemøy Solberg – redd, men modig. Det er en fint uttrykk, synes jeg, selv om det ved første øyekast kanskje kan virke som en selvmotsigelse. Kan man være både redd og modig samtidig?

Selv er jeg redd for mange ting, blant annet for å ta skiheis – gondoler i særdeleshet. Det kan muligens virke som et lite problem, men når man har meldt seg på en 6-dagers orienteringstur til Sveits, med obligatorisk skiheis til start fem av dagene, blir problemet straks litt større. Nå vil kanskje noen lure på hvorfor i all verden jeg meldte meg på i utgangspunktet, og svaret er enkelt: Orientering er noe av det morsomste jeg vet, og på toppen av skiheistraseen lå det hver dag en ny spektakulær løype og ventet.

Da jeg meldte meg på før jul i fjor, var det ennå lenge til ferieturen. Jeg skjøv skiheisproblemet foran meg og tenkte på andre ting. Etterhvert begynte jeg likevel å angre. Jeg vurderte å trekke meg, skylde på en strekk i foten eller noe slikt, eller kanskje jeg kunne lyve på meg en ekstra turné? Med min livlige fantasi var mulighetene for tilbaketrekning mange. Men jeg dro.

På bilturen nedover Europa overnattet jeg hos en klok venninne i København. Hun ba meg tenke over hva jeg egentlig var redd for, og så gå inn i frykten i stedet for å kjempe imot. – Gråt om du vil, sa hun. – Hyl! Vær sint, hva som helst! – Våg å kjenne på det som skjer!

Etter litt grubling kom jeg fram til at min frykt besto av fire elementer: 1) Frykten for at heisen skulle falle ned. 2) Frykten for at noen skulle synes jeg var tåpelig. 3) Frykten for å ikke kunne komme ut når jeg ville. 4) Frykten for frykten.

De to første punktene var relativt greie å håndtere. Med sveitsernes punktlighet var sjansen for at heisen ville falle ned nærmest null, og en sjuogførtiåring bør kunne slutte å bry seg om hva andre synes. De to siste var verre: Klaustrofobien min er reell. Og fordi jeg har opplevd angst, vet jeg også hva Franklin D. Roosevelt mente da han sa at det eneste vi har å frykte er frykten selv. Det dreier seg om den altoppslukende, kjipe følelsen av å ikke ha kontroll. Av å være sårbar.

Så hva kunne jeg gjøre? Jo, jeg måtte slippe taket. Og jeg måtte spørre meg selv om hva som var det verste som kunne skje. At jeg ble redd? At jeg besvimte? Kanskje. Men hva så? Ingen har vel hittil dødd av frykt, sa jeg til meg selv.

Utstyrt med sekk, solbriller og iPhone med høretelefoner sto jeg i den trange gondolen og gråt. I begynnelsen. Men så ga frykten seg, og jeg åpnet øynene og tittet ut på landskapet mens rolig musikk ljomet over mine interne høyttalere. Og akkurat da, i en gondol over de sveitsiske alper, følte jeg meg som verdens modigste menneske.

Den som ikke har sett døden i øynene, har heller ikke sett livet, tenkte jeg da heisen stanset og det nydelige landskapet åpenbarte seg på toppen av verden. For det er som visdomsordet på Facebooksiden min sier: Mot er å gjøre det du er redd for å gjøre. Du kan ikke være modig hvis du ikke er redd.

Foto: Øyvind Risvik