torsdag 9. juni 2011

Førtis 4ever!

Her om dagen leste jeg en artikkel, skrevet av en ung kvinne, som var forbannet på oss over førti.
– La oss være ungdommer i fred, skrev hun. – Slutt å prøve og se ut som oss, oppføre dere som oss, leve som oss! Hold opp med det krampaktige forsøket på å være fjortis 4 ever!

– Fjortis 4 ever? Nei, takke meg til, tenkte jeg der jeg satt med kaffen, avisa og et par lesebriller jeg har begynt med i det siste. Aldri i livet om jeg vil ha den kjipe tiden med kviser, fett hår og hormonelle krigstilstander tilbake. Men førtis, det vil jeg gjerne være.
– Førtis til jeg dauer, eller i alle fall så lenge jeg orker.

«Førtis» er et ord jeg har tenkt litt på en stund. Det er i grunnen et fint ord, et nytt ord, tror jeg, for jeg finner det ikke i ordboka. Definisjonen er slik: En førtis er en som nyter livet mens hun kan, men som likevel tar ansvar. En optimal førtis, slik jeg ser henne, er en sprek, ressurssterk og eventyrlysten kvinne, opptatt av både egne og andres behov, men på ingen måte egoistisk. En førtis har ikke aldersangst, eller i alle fall ikke mye. En førtis vet, i motsetning til en fjortis, at livet er så kort, så kort, og at den eneste fornuftige måten å møte denne kjensgjerningen på, er å leve.
–Nå.

Da jeg, etter å ha lest artikkelen og drukket kaffen min, gikk den korte veien til jobben: ned trappa (sju trappetrinn), og inn på kontoret for å skrive, tenkte jeg at den unge kvinnen likevel har et poeng. Det kan kanskje oppfattes som litt krampaktig når Petter Stordalen inviterer til det han kaller «fjortisfest» på 50-årsdagen sin. – For å gjenerobre den tapte tiden, som han sier – fordi han selv var så ukul da han var ung. Og jeg skjønner at enkelte unge synes det er hysterisk at damer over tretti fyller på med Botox i tide og utide for å holde seg glatte og freshe. Det synes jeg for øvrig er litt småhysterisk selv også, selv om jeg kanskje vil tenke annerledes når jeg kommer i den alderen hvor det eneste som ikke siger er tannkjøttet.

Og så, da? Har jeg grunn til å føle meg truffet av artikkelforfatterens sinne? Jeg – som bare har lyst til å leke litt lenger, innimellom? Og som i tillegg liker å tenke at det i grunnen ikke er så mye som er for seint? For visst kan en førtis reise, studere, dra på jordomseiling, konkurrere, skrive sin første roman, gi ut CD med egne låter eller hoppe strikk over Rjukanfossen, tenker jeg. Visst kan en førtis bestige Mount Everest, skifte ut mannen sin hvis han blir for trist, la være å ta mobiltelefonen når hun vil, slå av datamaskinen eller ligge i hengekøya og lese romaner en tirsdags formiddag. Det er jo egentlig nesten ingenting som er for seint hvis man ikke hele tiden tenker at det er slik. For en førtis finnes det uendelig mange muligheter.

Så nei, jeg føler meg ikke truffet. Ikke helt i alle fall. Men det var kanskje likevel en morsom idé det der med Stordalens fjortisfest på 50-årsdagen?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar