Hundeliv

«Studenterliv er hundeliv, et skjødehundliv», sang vi da jeg var student på Norges Handelshøyskole, og siktet vel til de glade, late og bekymringsløse dagene som nytes av mange studenter, (såvel som av hunder.) Det med de late dagene er nå en saga blott for min del, ikke bare fordi det er lenge siden studenttiden i Bergen, men fordi vi har fått oss valp. – En engelsk cocker spaniel-valp, blue roan.

Etter åtte år med mas ga vi etter for datterens inderlige ønske om å få seg sin egen hund, og hunden er fin, den – til og med ganske nydelig. Men du og du, som den maser! (Den også!) Mens jeg forsøker å skrive disse ordene, sitter den og piper bak en grind. Uler, gjør den – selv om den godt kan se meg, og det slett ikke er synd på den. Mat har den nettopp fått, en lang luftetur, til og med. Og bak grinden har vår lille hund en hel stue for seg selv, et hundebur med myke tepper og vannskål, leker, skinnsofa og til og med TV med flatskjerm! 

Balder Mozart Baldersen er navnet: Balder etter den snille, vakre norrøne guden vi håper han ligner av lynne, Mozart fordi han elsker klassisk musikk, og Baldersen, fordi han av og til ser ut som en klok, gammel mann, en Baldersen. Det sistnevnte er selvsagt bare synsbedrag, siden han vitterlig er et ungt, ikke alltid like klokt dyr. Men man kan alltids late som om en gang i blant.

Vi fikk ham i juni, da en lang sommer lå foran oss. Og sommeren har vi trengt, både til innkjøring av det ene og det andre, blant annet helt nye samtaleformer her i huset:

– Har han bæsjet?

– Eh.....

– Jeg synes det lukter. Kan du sjekke?

– Oh shit!

Valpekurs hos flinke Hanne og Gro hjalp litt på nattesøvnen og humøret, de første nettene turde jeg nemlig såvidt sove i tilfelle det skulle være noe galt der inne i buret. 

– Han klarer seg fint, sa Hanne. – Slapp av! 

– Du er sjefen, sa Gro. – Dette går fint!

Og joda, det går bedre og bedre, bortsett fra det med pipingen, som er den ene av Balders svake sider, og så maten da, som er den andre. Balder Mozart Baldersen er nemlig det største matvraket jeg har møtt: Han spiser alt hvis han får sjansen, og da mener jeg alt: brunsnegler, jord, råtne blader, sigarettsneiper, maur, gjørme og hestebæsj. Det gode med apetitten hans er at han gjør alt for en godbit eller to. Slik sett kan Balder allerede mange triks: rulle rundt, snurre rundt, hoppe opp på to, balansere, løpe over og under hindre samt kommandoene «sitt», «dekk», «bli» og «stopp». Dette vel og merke hvis du har med godbiter. Har du ikke det, er det ikke sikkert han gidder vise et eneste ett av triksene sine. Slik sett er den en nokså smart hund.

Det aller beste med Balder er likevel at han er fullt og helt tilstede i verden. Er han glad, viser han det med hele kroppen, og han er stort sett glad hvis han får mat, mosjon, kjærlighet og stell. Og så har han vett til å pauser hvis han blir sliten. Han bekymrer seg ikke for morgendagen, og angrer aldri på noe han har gjort. Han bare er – fullt og helt seg selv.

Så kanskje kan vi lære litt av Balder. Kanskje var vi til og med flinkere til å leve før – i studentdagene – da vi tok livet litt mer som det kom. Eller som det heter i visa: 

Studenterliv er hundeliv – et skjødehundliv – 

vov-vov-vov-vov. 

Det er et evig driv, et fritidsfordriv. 

Vi trenger penger, drikkepenger, 

senger – dobbeltsenger, 

så vi kan få all den kjærlighet vi trenger.