Veslemøy Solberg: Raus som bare det

Raus som bare det

– Misunnelig? Jeg? Ærru gær’n?

Slik tenkte jeg da jeg for noen uker siden diskuterte Kathrine Aspaas’ manus Raushetens tid med forfatteren, altså Kathrine, som få uker senere skulle lansere sitt vidunder av en bok på Aschehoug Forlag. For de av dere som ikke vet det, er Kathrine Aspaas tidligere journalist i Aftenposten. Hun er også en tidligere studievenninne av meg, som i likhet med undertegnede sang og spilte seg gjennom årene ved Norges Handelshøyskole, og deretter endte opp med å gjøre noe helt annet.

Etter mange år møttes Kathrine og jeg igjen, og nå satt vi altså i sofaen hennes og snakket om boka som snart skulle komme: en bok om åpenhet og raushet, der begrepet misunnelse har en sentral plass. Og det var midt i en av Kathrines Aspaas historier om sin egen svakhet og misunnelse at jeg kom til å tenke tanken: – Jasså, så du er misunnelig, du! Sier du det. Ja, ja, misunnelig er i alle fall ikke jeg! Redd, full av angst, hissig, forutinntatt, litt selvgod til tider, bedagelig – joda, alt det der kan jeg nok være. Men misunnelig? Nei, vet du hva!

Det var ikke før jeg kom hjem, at jeg så det helt innlysende – det som lå så langt oppe i dagen at det var merkelig at jeg ikke hadde oppdaget det selv: Jeg var selvsagt misunnelig jeg også. Dritmisunnelig! Mens jeg satt i Kathrines stue og beundret bokforsiden og forordet, var jeg først og fremst misunnelig. På Kathrine. Hun skulle jo bli forfatter! Få utgitt boken sin på Aschehoug Forlag! Hvem har ikke lyst til det? Rekk opp hånden den som ikke har et uferdig manus liggende i skuffen!

Og jeg fant ut mer: Jeg er skikkelig misunnelig på de som har masse penger, som bare kan surfe gjennom hverdagen i visshet om at bankkontoen fylles av seg selv. Kjempemisunnelig er jeg – på dem som kan kjøpe det de vil når de vil, og som slipper presset med å stadig være på topp for å skaffe nok inntekter! Det er bare tull og tøys det der med at penger ikke betyr noe. Det er rett og slett vrøvl! Jeg er i alle fall rikmanns-misunnelig så det holder.

Og så er jeg misunnelig på de unge! Jaggu er jeg det. Ikke bare fordi de er pene og rynkefrie, nei, faktisk ikke først og fremst derfor. Mest av alt er jeg misunnelig på dem fordi de er unge. – Fordi de har mer tid enn meg, (vi har jo alle vår tilmålte dose og jeg har tatt mer av min), og fordi de ennå kan være håpefulle. Wenche Myhre kan synge så mye hun vil at livet begynner når man er 66. Alle vet at det bare er en fattig, musikalsk trøst til oss som har passert 40!

Et eller annet sted i den før nevnte samtalen, kom Kathrine inn på hvordan hun hadde kommet sin misunnelse i møte ved å erkjenne den, ta den inn over seg og deretter på en kjærlig måte vedkjenne seg den. (Les mer om dette i boka Raushetens tid, som jeg herved raust anbefaler.) Det var ikke lett, det var til og med ubehagelig, sa hun, men det var rett og slett nødvendig for å leve bedre med seg selv – for å bli et rausere menneske.

Kanskje er det slik at min egentlige og mest fryktelige misunnelse spinner rundt de menneskene som blir verdsatt for den de er og det de kan? Jo, jeg tror det. – Jeg er jo så flink, kan jeg ta meg i å tenke. – Jeg har to høyskoleutdannelser, har vært mer på TV enn de fleste og har gitt ut mellom femten og tjue CD’er. Hvorfor blir ikke jeg mer verdsatt? Hvorfor er jeg ikke rikere?

Der var det sagt! Rødme, rødme. Men det at jeg har erkjent min svarteste misunnelse, er i følge Kathrine første skritt på veien. Jeg tror jeg må tenke litt på hvordan fortsettelsen skal bli: på hvordan jeg skal ta den flaue erkjennelsen inn over meg, og deretter vedkjenne meg misunnelsen. Men jeg er i alle fall på vei. Og kanskje allerede litt rausere.