Omforladels...

I dag så jeg gjennom noen gamle tekster jeg har skrevet, og fant denne lille sangen: «Omforladels...» Den er skrevet i 2000, men aldri framført på en scene før. Av en eller annen grunn ble teksten bare borte.

Melodien er skrevet av Egil Monn-Iversen, og den opprinnelige teksten av Harald Tusberg. Og det dreier seg selvsagt om sangen fra Bør Børson: «Omforladels, O. C. Bentzen» osv. – forøvrig mesterlig sunget av Rolv Wesenlund i sin tid. Bør Børson klarte ikke å gjøre opp for seg i tide, og ba om unnskyldning. Ikke dårlig, det.

Min «Omforladels» dreier seg om noe litt annet: Det er en unnskyldning til sterke og modige kvinner – kvinner vi har ledd av, frosset ut og snakket stygt om fordi vi var misunnelige eller redde – eller begge deler. Eller for å si det med en linje fra sangen: «... jeg orket ikke se på all din lykke...»


Omforladels...
(Fritt etter Bør Børsons «Omforladels O. C. Bentzen»,
tekst: Veslemøy Solberg, musikk: Egil Monn-Iversen.)

Omforladels, Oda Lasson, omforladels.
Jeg er lei for at jeg snakket stygt om deg.
Det er'ke det at det var galt, det der du gjorde,
det var bare det at ikke det gjaldt meg.
Du var alt jeg gjerne skulle likt å være:
en bohêmprinsesse – elsket og forhatt.
Ingen fant meg verdt å hate, jeg var høyst
de grå sjatteringene i din fargeklatt.

Omforladels, Amalie Müller, omforladels
for alt jeg sladret om da du tok navnet Skram.
Men jeg orket ikke se på all din lykke
da jeg skjønte at du virkelig elsket ham.
Og jeg lo da ingen likte det du skrev om,
men jeg leste alle bøkene, og så
mellom linjene, at det var meg som sto der,
avkledt og forledet, jeg kan se det nå.

Omforladels, Kitty Kielland, omforladels
for at jeg sa du lignet mere på enn mann
enn en kvinne, (kvinner vet hvor de skal stikke
andre kvinner uten at det syns det grann.)
Du forsørget deg og dine kunstnervenner,
kursen staket du ut helt og holdent selv.
Og jeg løy om deg fra dypet av min skremte
og umyndiggjorte, skadeskutte sjel.

Omforladels, omforladels... Hvem har skylden?
Er det vi som er vår egen kvinne verst?
Har vi stått i veien for vår egen lykke?
(Kanskje til og med satt tiden i revers?)
Eller er det kanskje rett og slett en tidløs,
enkel leveregel alle sliter med:
at man ikke unner andre mennesker lykke,
og ihvertfall ikke penger og sukess?