fredag 4. mars 2011

Vilt, rått og vakkert!

Vilt vakkert og rått! Det er slagordet sitt, det. Og det handler ikke om en fuktig natt på byen eller beskrivelsen av Petter Northugs forhold til kjæresten Rachel Nordtømme. Nei da. «Vilt, vakkert og rått» dreier seg om noe langt morsommere enn det: Nemlig orientering. Orientering med kart og kompass – en herlig sport med fokus på mye mer enn å finne fram i skogen.

Mange har skrevet om orienteringssportens gode sider: Hvor inkluderende den er fordi mennesker i alle aldre og fasonger kan ha glede av den, hvor godt miljøet er, hvor herlig det er å dra på o-løp en blank sommersøndag, når sola glitrer og skogen lokker, uten jobbtanker i hodet, bare med dette ene for øyet – finne posten, finne posten, finne posten. Og så, etterpå: Kose seg med sjokoladekake, is og kaffe på samlingsplass uten fnugg av dårlig samvittighet.

Og alt dette er sant. Orienteringssporten er fantastisk. Men den er mer enn det, mye mer. For meg har det å drive med orientering blitt en reise – ikke bare i bokstavelig forstand (til nye skoger, mennesker, stier, land og landskaper), men en reise også i overført betydning. For meg representerer orienteringssporten i tillegg en reise innover, til steder i meg selv jeg trodde jeg hadde glemt.

For det første: Orientering får meg til å huske hvor morsomt det var å leke. Husker du det du også? Hvor fint det var å holde på med noe du likte, sammen med mennesker som hadde lyst til å holde på med det samme? Og så er det jo morsomt å konkurrere – både mot andre, men kanskje aller mest mot seg selv – for det å bli vinner i sin egen konkurranse er tross alt det viktigste for de fleste av oss. Orientering minner meg på at det å lære, utvikle seg, vokse og ha det morsomt er noe jeg kan holde på med hele livet – helt til jeg løper i D90 (damer over nitti) og kanskje enda litt til. For det gode er at man aldri blir utlært.

For det andre: Orienteringssporten gjør meg bedre i stand til å møte andre utfordringer i livet. Den lærer meg å tape og reise meg igjen (og igjen), forhåpentligvis med et smil, og med enda mer ståpåvilje neste gang. Den lærer meg å stole på meg selv og mine egne vurderinger, selv midt inne i en stor og skummel skog (!), på villspor, kanskje, fordi jeg et øyeblikk eller to mistet konsentrasjonen. Orientering lærer meg å fokusere, finne flyten, veien, posten, målet. Videre, alltid videre. Det er bare meg det kommer an på.


For det tredje: Orienteringen hjelper meg til å bli den beste utgaven av meg selv. Den fungerer bedre enn alle selvhjelpsbøkene jeg hittil har kjøpt til sammen. (Og det er mange.) Orientering får meg til å yte maksimalt, den får meg til å leve her og nå, til å ville mer, våge mer. Den får meg ut av den trygge komfortsonen min, slik at jeg blir større. Slik at alt blir større. Akkurat som livet selv.

Om «Vilt, vakkert og rått» er et godt slagord, er det faktisk bare forordet når det gjelder orientering som helhet. Orientering handler om å være til stede i livet, om å være levende, på alle plan. Orientering er mindfulness på sitt beste, men med mye lavere kursavgift.

Lyst til å prøve selv? God reise!

2 kommentarer:

  1. Takk for bra innspill på navnebyttefunderingene mine! (Du har i det hele tatt stadig vekk hatt noen litt ekstra fornuftiige innspill til funderingene mine :) Nå har jeg slått fra meg hele navnebyttingen, og slettet innlegget :p

    SvarSlett
  2. Det er bra at du beholder navnet! Lykke til med alle prosjekter framover :-)

    SvarSlett